Når man får barn endrer forholdet til søvn seg komplett. Før vi fikk barn var soving noe vi bare gjorde, litt eller mye, og ellers tenkte lite på. Etter at vi fikk små, har vi fått kjenne på søvnmangel som er så vond at det verker i kroppen, følelsen av å stå opp kl. 04.15 med en lys våken ettåring, gleden av å stå opp og dra på jobb etter en natt hvor du har blitt vekket hvert 50.minutt hele natta gjennom.
Plutselig har det å få sove blitt en fantastisk, uoppnåelig tilstand du higer etter, snakker om, lengter etter, teller timer og krangler om å få....
Da vi fikk førstemann var vi opptatt av å følge reglene. Særlig de vi fikk av helsesøstre og såkalte søvneksperter. Lag rutiner så snart som mulig, het det. Venn barnet til å sovne selv så snart du kan. Ta ikke opp barnet når det ikke egentlig trenger mat på natta. Eget rom og skrikekur og Ferber og strenghet. Eldstemann lå i egen seng fra han var født og vi tilbrakte utrolig mye tid med å gå ut og inn av rommet for å "lære ham" å sovne selv. Vi tok kampen, var strukturerte, flinke og strenge. I dag bruker han to timer hver kveld for å sovne.
Da vi fikk nummer to, var vi litt mer erfarne. Vi hadde ikke tid og rom til å være like flinke, han fikk ligge litt i senga vår og nattamminga var innimellom helt all over the place. Han hadde et enormt nærhetsbehov og var mye syk som liten, så han ble båret og trøstet og lå mye tett inntil. Han sovner på ti minutter hver kveld.
Da vi fikk tredjemann var vi helt gale! Vi løsrev oss rett og slett fra alt som het "regler" og anbefalinger og søvneksperter og forståsegpåere og fulgte instinktene helt fra begynnelsen. Bittelillebror lå inntil meg og sov hver eneste natt den første tida, og ammingen gjorde jeg liggende med ham i senga vår. Etterpå sovnet jeg, han sovnet, mannen sovnet og alle var fornøyde. Han gråt aldri, og var aldri mer enn en håndsrekning unna. Han fikk ligge i egen seng, en sprinkelseng hvor den ene siden var fjernet og satt inntil senga vår. Dermed var det bare å trekke han inntil meg hvis han våknet og trengte mat eller nærhet. Det var bare å rekke ut en hånd, stryke han over pannen eller gi han en smokk. Han fikk umiddelbar respons på hvert minste klynk. Han har aldri *bank i bordet* hatt en eneste våkenatt i sitt liv, han har sovet hele natta fra han var 6 mndr og sover fortsatt til 06.30-07.00 hver morgen.
Poenget mitt er at søvn er så dyrebart når man blir småbarnsforeldre. Man TRENGER det på en helt annen måte. Hele familien trenger det. I perioder handler kanskje hele tilværelsen om å skaffe seg søvn. Det er så slitsomt å være småbarnsforeldre, så hvis man i tillegg er helt på felgen pga søvnmangel hjelper det lite. Jeg tror man skal stole på seg selv. Gjøre det som føles naturlig. Følge barnet, ikke reglene. Små barn trenger nærhet. De er er helt avhengige av oss for å kjenne seg trygge. Gjør det lett for deg selv, gi etter og gi det lille barnet all den nærheten og tryggheten det ber om. I en (relativt) kort periode av livet tror jeg det er viktig å la barnets behov for en trygg tilknytning komme først. Du må være tilgjengelig for barnet. Jo sikrere det blir på at du er der, jo lettere vil det gi slipp og klare seg selv. Hold ut. La det komme opp i senga om natta hvis det vil. Ta det opp når det gråter. Vær grenseløs på omsorg. La det amme hele natta i en periode om det må til. Gi etter, skjem det bort. La det bli så bortskjemt på kjærlighet og nærhet at det tar det fullstendig for gitt. Det verste jeg hører er dette "du må ikke la barnet ta styringen, før du vet ordet av det har det skjønt at det kan få det som det vil" Ja, hva så? Ikke la et lite hjelpeløst barn manipulere seg til kroppskontakt og nærhet? Lær dem så tidlig som mulig at verden er et utrygt sted hvor de ikke ta for gitt å få det de vil ha?
Det kan hende nettene dine blir litt som dette, men kanskje er det verdt det i det lange løp allikevel. Jeg tror det. Jeg håper det.
(Og i de periodene det står på som verst, ta en natt hver. Ingen er tjent med at begge er utslitt. Sov på skift. Gi hverandre minst en sovedag i løpet av uka. Å få sove til kl 09 hver lørdag har bevart humøret og forstanden min. Takk, mannen.)
S * Ø * V * N
Plutselig har det å få sove blitt en fantastisk, uoppnåelig tilstand du higer etter, snakker om, lengter etter, teller timer og krangler om å få....
 |
| klikk.no |
Da vi fikk førstemann var vi opptatt av å følge reglene. Særlig de vi fikk av helsesøstre og såkalte søvneksperter. Lag rutiner så snart som mulig, het det. Venn barnet til å sovne selv så snart du kan. Ta ikke opp barnet når det ikke egentlig trenger mat på natta. Eget rom og skrikekur og Ferber og strenghet. Eldstemann lå i egen seng fra han var født og vi tilbrakte utrolig mye tid med å gå ut og inn av rommet for å "lære ham" å sovne selv. Vi tok kampen, var strukturerte, flinke og strenge. I dag bruker han to timer hver kveld for å sovne.
Da vi fikk nummer to, var vi litt mer erfarne. Vi hadde ikke tid og rom til å være like flinke, han fikk ligge litt i senga vår og nattamminga var innimellom helt all over the place. Han hadde et enormt nærhetsbehov og var mye syk som liten, så han ble båret og trøstet og lå mye tett inntil. Han sovner på ti minutter hver kveld.
Da vi fikk tredjemann var vi helt gale! Vi løsrev oss rett og slett fra alt som het "regler" og anbefalinger og søvneksperter og forståsegpåere og fulgte instinktene helt fra begynnelsen. Bittelillebror lå inntil meg og sov hver eneste natt den første tida, og ammingen gjorde jeg liggende med ham i senga vår. Etterpå sovnet jeg, han sovnet, mannen sovnet og alle var fornøyde. Han gråt aldri, og var aldri mer enn en håndsrekning unna. Han fikk ligge i egen seng, en sprinkelseng hvor den ene siden var fjernet og satt inntil senga vår. Dermed var det bare å trekke han inntil meg hvis han våknet og trengte mat eller nærhet. Det var bare å rekke ut en hånd, stryke han over pannen eller gi han en smokk. Han fikk umiddelbar respons på hvert minste klynk. Han har aldri *bank i bordet* hatt en eneste våkenatt i sitt liv, han har sovet hele natta fra han var 6 mndr og sover fortsatt til 06.30-07.00 hver morgen.
 |
| bellovoi.com |
Poenget mitt er at søvn er så dyrebart når man blir småbarnsforeldre. Man TRENGER det på en helt annen måte. Hele familien trenger det. I perioder handler kanskje hele tilværelsen om å skaffe seg søvn. Det er så slitsomt å være småbarnsforeldre, så hvis man i tillegg er helt på felgen pga søvnmangel hjelper det lite. Jeg tror man skal stole på seg selv. Gjøre det som føles naturlig. Følge barnet, ikke reglene. Små barn trenger nærhet. De er er helt avhengige av oss for å kjenne seg trygge. Gjør det lett for deg selv, gi etter og gi det lille barnet all den nærheten og tryggheten det ber om. I en (relativt) kort periode av livet tror jeg det er viktig å la barnets behov for en trygg tilknytning komme først. Du må være tilgjengelig for barnet. Jo sikrere det blir på at du er der, jo lettere vil det gi slipp og klare seg selv. Hold ut. La det komme opp i senga om natta hvis det vil. Ta det opp når det gråter. Vær grenseløs på omsorg. La det amme hele natta i en periode om det må til. Gi etter, skjem det bort. La det bli så bortskjemt på kjærlighet og nærhet at det tar det fullstendig for gitt. Det verste jeg hører er dette "du må ikke la barnet ta styringen, før du vet ordet av det har det skjønt at det kan få det som det vil" Ja, hva så? Ikke la et lite hjelpeløst barn manipulere seg til kroppskontakt og nærhet? Lær dem så tidlig som mulig at verden er et utrygt sted hvor de ikke ta for gitt å få det de vil ha?
| essentilababy.com.au |
Det kan hende nettene dine blir litt som dette, men kanskje er det verdt det i det lange løp allikevel. Jeg tror det. Jeg håper det.
(Og i de periodene det står på som verst, ta en natt hver. Ingen er tjent med at begge er utslitt. Sov på skift. Gi hverandre minst en sovedag i løpet av uka. Å få sove til kl 09 hver lørdag har bevart humøret og forstanden min. Takk, mannen.)
GOD FREDAGSKVELD! SLEEP LIKE A BABY TONIGHT!
Utrolig morsomt og bra skrevet! Særlig som førstegangsforeldre kan alle "velmenende" tips og råd være forvirrende og sprike i alle retninger... Takk for at du deler dine erfaringer!
SvarSlettTakk! Ja, det gjelder på stole på seg selv i mylderet av gode råd ;-) Ønsker deg en fin lørdagskveld!
SvarSlettså deilig å lese, syntes det meste om dette temaet er som du skriver om med erfaringene dine med førstemann! Har ofte lyst til å si til førstegangsforeldre, helsesøstre og til de som skriver artikler om babyer som står i vg og dagblad..SLAPP AV!!! Man skal kose seg, det SKAL være unntakstilstand med baby i hus. Man skal ikke forvente å leve som man gjorde før. Det er sjeldent barna som har søvnproblemer, men foreldrene derimot...;) Jeg har en tiåring også, som jeg kunne telle på en hånd nettene hun sov gjennom de første fem- seks årene!! Men fra da har hun sovet som en drøm, så uansett hvor lite de sover, eller som "problemet" har vært/ er her, at man gjerne våkner ofte, men sovner lett igjen... så går det over... Sier jeg med TRØTTE øyne, når det begynner å nærme seg et år siden man har sovet mer enn tre- fire timer sammenhengende..., så er man selvsagt trøtt.., hihi Men det er så verdt det:))
SvarSlettSå enig, Tove! Det gjelder bare å ha troa på at det er verdt det når det står på som verst :-) Men det er jo vanskelig å se at det går over når man er midt oppe i det.
SlettPerhaps most targeted to the adults is the movie's fendi outlet extremely clumsy political commentary. See, the good energy that hermes replica fuels Astro Boy is Blue. It's positive and leads to positive change prada handbags. Bad or negative energy is Red. It is rolex replica aggressive and warlike.
SvarSlett