Her inne har det vært stille i lang tid. Det har skjedd så mye som har gjort det utrolig vanskelig å tenke på og skrive om materielle ting. Det har vært en vanskelig tid med mye følelser i sving for hele folket. Det er fortsatt vanskelig å ta inn over seg hva som faktisk har skjedd, selv om det nå har gått over en uke. I flere dager etter terrorhendelsene fikk jeg fortsatt noen glimt hvor jeg tenkte "kanskje det bare er et slags sykt eksperiment? kanskje det egentlig ikke har skjedd?"...det er rart hvordan forsvarsmekanismene kicker inn og liksom prøver å beskytte oss mot alle de fæle inntrykkene.
Tiden etter hendelsene har på mange måter vært utrolig. Jeg hadde aldri trodd at vi som folk skulle reagere som vi har gjort. Jeg undervurderte oss. Dette har utløst et sterkt og utrolig samhold, liksom på tvers av alle grenser. Beretninger om en liten jente som trøster en tenåringsgutt på Stortorvet. En imam og en kvinnelig biskop som holder en begravelse sammen. Fremmede som klemmer hverandre på gata.
Jeg kunne nesten ikke tro det da jeg så TV-bildene av 200.000 mennesker som sang "En himmel full av stjerner" på Rådhusplassen mens Norges statsminister, samlede kongefamilie og fremste statsledere sang med. Tenk at vi bor i et land hvor sånt kan skje.
Stortorvet har blitt et sted med en helt spesiell stemning om dagen. Jeg kjører forbi med trikken hver dag og ser med forundring og glede et hav av blomster som bare vokser og vokser.....
Tenk at vi velger å møte ufattelig ondskap og vold med dette. Jeg blir så stolt av oss!
Min dypeste medfølelse går til alle som er berørt.
(For at terroristen ikke skal få vinne over oss, må livet tilbake. Jeg syns ikke vi skal la ham få påvirke oss til å slutte med det vi liker og det vi pleide å gjøre. Derfor velger jeg å blogge videre om de små, materialistiske tingene. Sånn som jeg liker)
