Her inne har det vært stille i lang tid. Det har skjedd så mye som har gjort det utrolig vanskelig å tenke på og skrive om materielle ting. Det har vært en vanskelig tid med mye følelser i sving for hele folket. Det er fortsatt vanskelig å ta inn over seg hva som faktisk har skjedd, selv om det nå har gått over en uke. I flere dager etter terrorhendelsene fikk jeg fortsatt noen glimt hvor jeg tenkte "kanskje det bare er et slags sykt eksperiment? kanskje det egentlig ikke har skjedd?"...det er rart hvordan forsvarsmekanismene kicker inn og liksom prøver å beskytte oss mot alle de fæle inntrykkene.
Tiden etter hendelsene har på mange måter vært utrolig. Jeg hadde aldri trodd at vi som folk skulle reagere som vi har gjort. Jeg undervurderte oss. Dette har utløst et sterkt og utrolig samhold, liksom på tvers av alle grenser. Beretninger om en liten jente som trøster en tenåringsgutt på Stortorvet. En imam og en kvinnelig biskop som holder en begravelse sammen. Fremmede som klemmer hverandre på gata.
Jeg kunne nesten ikke tro det da jeg så TV-bildene av 200.000 mennesker som sang "En himmel full av stjerner" på Rådhusplassen mens Norges statsminister, samlede kongefamilie og fremste statsledere sang med. Tenk at vi bor i et land hvor sånt kan skje.
Stortorvet har blitt et sted med en helt spesiell stemning om dagen. Jeg kjører forbi med trikken hver dag og ser med forundring og glede et hav av blomster som bare vokser og vokser.....
Tenk at vi velger å møte ufattelig ondskap og vold med dette. Jeg blir så stolt av oss!
Min dypeste medfølelse går til alle som er berørt.
(For at terroristen ikke skal få vinne over oss, må livet tilbake. Jeg syns ikke vi skal la ham få påvirke oss til å slutte med det vi liker og det vi pleide å gjøre. Derfor velger jeg å blogge videre om de små, materialistiske tingene. Sånn som jeg liker)
Fint skrevet, og veldig enig i det siste, bortsett fra at jeg rett og slett på ha litt tid på meg, egentlig.. Merker at det vanlige livet sakte men sikkert går tilbake, men så får man en reality check hver gang man skrur på TV'n og ser aviser/nettaviser... Uff, helt ufattelig!
SvarSlettLast gjerne innlegget ditt opp på siden min, der jeg prøver å samle interiørbloggere som skriver om dagene rundt 22. juli.
Klem fra Stine
Godt skrevet, og er enig i alt du sier. Jeg har også blitt utrolig imponert over hvordan menneskene i landet vårt har reagert på noe så vondt. Jeg håper og tror at det kan bidra til noe positivt, at vi får mer respekt for hverandre og mer åpenhet og samhold på tvers av religion, opphav og alder. :) Overalt hvor jeg går nå merker jeg at folk er vennligere, vi ser på hverandre med et blikk og man forstår på en måte hva den andre tenker. Jeg tror alle bærer 22. juli med seg i tankene og hjertet sitt i lang tid fremover.. Menneskehjernen er rar, og fantastisk laget. Jeg tror den skyver ting bort for at vi skal klare å leve videre. Denne uka har jeg hatt dager der jeg nesten ikke har klart å tenke på annet, det har gjort så vondt, og hjertet har hamret i brystet når natten kommer og stillheten senker seg.. Men etterhvert føles det mer naturlig å finne igjen hverdagen, og det føles godt det også, selv om vi aldri kommer til å glemme hverken det som hendte eller de som ble rammet. Jeg kjente ingen av de omkomne personlig, men jeg er inderlig glad i dem alle, likevel.
SvarSlettTakk for et fint innlegg. <3 Det er godt og vondt på en gang å være i Oslo om dagen.
SvarSlett